Sagene og møllene var de første som tappet kraften fra vannmassene. Det var middelalder. Dalen het Fallandalen, etter fossefallene. Ingen hadde hørt om tekstilindustri. Små kulper lå som hvilesteder langs elveløpet.

Like etter Svartedauden, tror vi, ble husmannsplassen Nygård ryddet. Den lå under gården Lillo, som fikk sin første bosetting omkring Kristi fødsel. Dalen fikk navnet Nygårdsdalen.

Skogen sto tett mellom åkrene og beite-engene. Det hvinte fra sagene, brumlet fra møllene og buldret fra fossene.

En av møllene, Bakke Mølle, ble anlagt omkring 1811 av legpredikanten og gründeren Hans Nielsen Hauge. Han fikk permisjon fra fengselet for å få fart på matproduksjonen i en tid med blokade og nød. Lite visste den gladkristne at Christian Joys skulle sitte på samme sted nesten 200 år senere som sjef for eiendomsselskapet som eide hele Nydalen.

Gullhaug Fargemølle var Nydalens andre større bedrift. Den sto ferdig i 1837.

Revolusjon nummer 1
I 1845 kom Den Industrielle Revolusjon med dunder og brak. Nydalen skulle aldri bli den samme. Knud Graah og Adam Hiorth, to pågående unge brushoder, smarte og sultne på suksess og spenning, hadde møtt hverandre tilfeldig i Manchester for å se på tekstilindustrien i byen.

Hvorfor møttes de der? Jo, bomullsklær fra England var blitt heteste mote, og både Graah og Hiorth som jobbet som diskenspringere i butikker som solgte klær, tenkte: Hvorfor ikke hoppe over importleddet og produsere klærne i Norge? Det var toll på klær, men ikke på bomull. Etter at England opphevet forbudet mot å eksportere tekstilmaskiner i 1843, dro Hiorth og Graah fra hver sin kant til Manchester for å se og lære.

De kom i kontakt med britiske produsenter av tekstilmaskiner, som mer enn gjerne ønsket å selge komplette teknologiske pakkeløsninger. De påtok seg å prosjektere bomullsspinnerier, foreslå hvilke maskiner som burde installeres, og tegne fabrikker. De kunne også skaffe fagfolk til å montere maskinene i Norge og til å lede driften når fabrikken kom i gang. Vi kan kalle dem nøkkelklare bedrifter.

Hiorth og Graah dro hjem, oppglødde, og startet hvert sitt tekstilselskap. Hiorth fikk med seg et knippe interessenter og startet Nydalens Bomuldsspinneri, kjøpte tomt av bonden på Nygård i 1845 og installerte det første bomullsspinneriet på tomta til Nydalen Mølle og sto klar i 1847. Knud Graah startet spinneri og veveri på Sagene i 1847.



Driften i Nydalen gikk godt, i 1852 ble det oppført et garnblekeri, og 1856 ble det bygd et nytt spinneri med 14 000 spindler.

Spinneri- og veverimaskinene trengte kraft og mennesker. Elva og kvinnene — og barn — spant og vevde tolv timer seks dager i uka, mennene styrte og tekstilindustrien ble til en flodbølge. Adam Hiorth var en paternalistisk fabrikkherre som ga sine 450 arbeidere bedre kår enn mange andre fabrikkherrer gjorde på den tiden.

Flere år senere kom to store veverier. Elektrisk kraft ble installert i 1880-årene. I 1890-årene var Nydalens Compagnie, som fikk sitt nye navn i 1867, landets største tekstilfabrikk med 1100 ansatte. Selskapet var blitt en enestående stedsutvikler som med sine fabrikker og arbeiderboliger skapte et lokalsamfunn med tette bånd mellom de 2000 menneskene som bodde og jobbet i øvre Nydalen. Selskapet var blant de første i Norge som brukte elektrisk strøm og telefon.

Hoffjegermester Gjerdrum
Gjennom øvre del av området snor Gjerdrums vei seg, oppkalt etter hoffjegermester Otto Gjerdrum, offiser, jurist og medeier i Nydalens Compagnie fra 1858 til 1890. Veien er stinn av historie. Ikke langt fra Ringveien finner vi ”Dampen”, en tømmerbygning oppført i 1870-årene, brukt som ”kantine” for funksjonærene, senere fagforeningslokale og rehabilitert i 1985 til selskapslokaler.

Videre oppover ligger arbeiderboliger og fabrikkbygninger på rekke og rad: Nedre Spinneri ble bygd i 1845-47. Fra 1921 var det veveri. Væveri B ble bygd i 1882. Øvre Spinneri ble oppført i 1856, Væveri B i 1864. Her var blekerier, farverier og administrasjonslokaler.

Rause fossefall og arbeiderkultur
Fossekraften var raus. I 1853 kunne turbo-gründeren Oluf Onsum fra Romsdalen åpne pionérbedriften Christiania Spigerverk lenger ned i Nydalen. Han hadde startet Kværner samme år og sveivet like godt i gang Spigerverket i samme slengen etter å kjøpt eiendom av bonden på Lillo og en del sager og møller i området. På Spigerverket jobbet mannfolka med å varmsmi spiker og senere valse flattjern. Råstoffet var skrapjern. Bedriften ble senere utvidet til å lage råstål og ble etter hvert et betydelig jern- og stålverk. Her utviklet en moderne jern- og metallindustri seg, særlig etter 1930.

Industrien gjorde noe med de som kom fra bygdene for å søke arbeid. Bøndenes og husmennenes barn måtte rive seg løs fra livet på landet for å komme seg videre i livet og tilpasse seg lange arbeidsdager i støv, røyk og larm, fabrikkmaskinenes klang og det nådeløse tempoet og disiplinen maskinene krevde. Arbeidet var ofte farlig og monotont. Men penger tjente de, og kamerater ble de. Livet i Nydalen ble et kulturelt og livsstilsmessig kvantesprang for de fleste. Nydalen var en moderne sosial heksegryte.

Fabrikkområdene var mer eller mindre utilgjengelige for tilfeldig forbipasserende. Bygningene lå med ryggen mot elva, som blygt krøp sammen i skjul. Industrien kastet mye av seg, ikke minst slagghauger. Store områder ble brukt som opplagsplass.

Fem fossefall pumpet blodet rundt i spinnernes, vevernes og spikerslagernes rike. Øvre fall er størst med sine seksten meters fallhøyde. De andre kalles Valseverkfallet, Spikerverkfallet, Kontorfallet og Bjørsheimfallet.

Nærheten mellom fabrikkene og boligene og de tette båndene mellom arbeiderne la grunnlaget for en unik industriarbeiderkultur som gjorde Nydalen til et tyngdepunkt for fremveksten av den moderne arbeiderbevegelsen, som avviste de revolusjonære ideene og heller ville ha samarbeid, selv om den ikke vek unna konflikter og streiker. Særlig ledelsen i Nydalens Compagnie prøvde å løse interessemotsetninger gjennom nær kontakt mellom ledelse og arbeidere. Den sosiale integrasjonen var bedre og ikke så preget av klasseforskjeller i deres område enn på Spigerverkets, hevder historikere.

Tor med hammer’n
En av dem som jobbet på Spigerverket var Gothard Aspengren. I 1925 omkom han i en arbeidsulykke. Kona ble brått alene med fem barn, en av dem åtte-åringen Tor. Hun fikk jobb som vaskehjelp på Spigerverket for å klare seg.14 år gammel begynte Tor å arbeide på farens gamle arbeidsplass, som spesialarbeider. Etter å ha blitt medlem av den lokale Jern og Metall-klubben 1932, fikk han sitt første faglige tillitsverv som underkasserer i klubben. Drivkraften til å gå inn i fagbevegelsen var nettopp farens dødsulykke. Gjennom fagforeningen ville han arbeide for å finne sosiale ordninger, bl.a. for å trygge familiene til folk som ble drept, for å trygge dem som ble skadet i ulykker og generelt forbedre den sosiale standarden.

Den unge Aspengren var også aktiv på skøyter og i fotball i Nydalen Arbeideridrettslag. Spigerverket hadde et godt bedriftsidrettslag og ble oslomestere både 1935 og 1937. Idrettslaget arrangerte møter med korte politiske foredrag og dans, og for Aspengren ble laget viktig både for kropp og sjel. Den senere LO-kjempen, som moderniserte LO etter at han ble formann i 1969, fikk altså sin fagforeningsmessige og politiske oppvåkning i miljøet på Spigerverket og i Nydalen.

Revolusjon nummer 2: Nyco 
På 1930-tallet fikk Nydalen smake fruktene av den andre industrielle revolusjon, som sprang ut av den nye kjemiske vitenskapen i kombinasjon med elektrisk kraft. Hydro var det første store eksemplet. Denne type storindustri utviklet seg i Norge hurtig på 1920-tallet. Legemiddelprodusenten Nyegaard & Co., som hadde produsert globoid og fruktsalt siden 1913, var en del av denne revolusjonen da de kjøpte tomt av Spigerverket og bygde en stor kjemisk fabrikk i Nydalen på 30-tallet. På 1970-tallet utviklet selskapet kontrastvæske for røntgen, en verdenssuksess. Norges største farmasiselskap skiftet navn til Nycomed i 1986. Legemiddeldelen av Nycomed ble solgt ut i 1999 og har etter den tid flyttet med sitt hovedkontor til Asker. Røntgenkontrastdelen av Nycomed finnes fremdeles i Nycoveien på Storo. Dette er en del av det store internasjonale konsernet GE Healthcare.

Fra tekstil til tekst
1000 kvinner jobbet i Nydalens Compagnie i 1945. Men den norske tekstilindustrien kjempet med ryggen mot veggen. I årene som fulgte ble den mer eller mindre utkonkurrert av importvarene. På 50-tallet la Nydalens Compagnie nådeløst ned den ene fabrikken i Nydalen etter den andre. I 1967 var det helt slutt. Nydalens Compagnie var blitt et rent eiendomsselskap, opptatt av å fylle de slitne, gammeldagse og ledige lokalene med ny virksomhet. De gamle bygningene ble leid ut slik de var, umoderne og billige. På mange av de gamle toalettene måtte man fortsatt dra i snora. Fra å være fylt med tekstilproduksjon ble lokalene fylt med tekstproduksjon: Trykkerier av forskjellig støpning flyttet inn og videreførte industrikulturen, sammen med bilverksteder og mekanisk industri. På 80-tallet betalte leietakerne 2-300 kroner pr. kvadratmeter, det innbrakte totalt 4-5 millioner kroner årlig. Det var ikke mye Nydalens Compagnie kunne gjøre med så knappe midler. Det ble å lappe på der det var mest slitent og tilpasse lokalene til leietakerne. Til aksjonærene og utviklingsprosjekter ble det smuler igjen.

Revolusjon nummer 3
Etter at Spigerverket med sine 4200 ansatte fusjonerte med Elkem i 1972 og ble hovedbedriften i Elkems ståldivisjon, ble den etter hvert en brikke i Elkems strategiske spill. I 1985 ble bedriften solgt til Norsk Jernverk. Fire år senere ble den skrapjernsbaserte stålproduksjonen avviklet. Det ble et historisk taktskifte for nedre del av Nydalen, og Elkem Eiendom fikk i oppgave ta vare på og utvikle verdiene som lå i eiendommene.